• Vegar Clausen

Rout 66, Cadillac Ranch - 15.08.2008


Som tidligere nevnt fikk vi oss ett nytt crew member på vi inn mot Texas, nemlig Mr. Turtles eller Texas som vi har døpt han. Vi tømte ene kjøleskapet og fylte det med sand, steiner og noen trepinner som et provisorisk hjem inntil videre. Etter ett døgn i kjøle/varmeskapet og en hau med røverhistorier fra Texas, syns vi det var på tide å oppgradere kåken. Så vi kjørte innom K-Mart å kjøpte den største baljen vi kunne finne, så nå har Texas okkupert to bakseter. Eneste problemet med denne store kåken er at han drar i gang noen sinn syke nachspiel. Vi har også funnet ut at vi bare har plass til ei haikerinne, men ho må holde han Texas på fanget.


Ellers har vi selvsagt forberedt oss godt til Cadillac Ranch. Og vært innom en Autorepair sjappe å handlet spraybokser. Som en liten smakebit på hva vi hadde i vente tok vi turen innom ”Beetleranch” for å prøve lakke litt. Etter et meget vellykket lakkerings prosjekt, dro vi innom den velkjente Big Texan Steak Ranch. Hvor du får måltidet gratis vist du spiser det opp i løpet av en time. Lett, tenker du kanskje… vell ikke når steika er på 2 kilo! Etter middagen var selvsagt Clausen klar for dessert, Dreyer som var stapp mett ble til slutt overtalt til å bli med på en liten kakebit. Da servitøren kom litt brått på pekte Dreyer bare på første og beste, som var en gulrotkake. Og stemningen ble ikke dårligere når servitøren vår kom tilbake med det største kakestykket vi noen gang hadde sett. Dreyer hadde nemlig klart å bestille noe familie kake greier som var like dyrt som hele middagen. Dreyer hadde mange teorier om hvordan han skulle hive løs på kaka for at det skulle se ut som om han hadde spist mye, men måtte til slutt bare gi opp og det endte med en doggybag, er det vanlig å få det på desserten…? ☺


Vi har også hatt tid til å svinge innom en lokal mekaniker som driver å lager egne biler, og har gjenskapt en gammel restaurant i huset sitt. Siden Clausen skulle begynne å røle om sin tidligere mekaniker bakgrunn, ble dette stoppet ikke så kort som vi hadde planlagt. Så en times tid og mange røverhistorier senere var vi på veien igjen.


Midt på et jorde i Texas finner vi til slutt Cadillac ranch. Vi finner fram sprayboksene og rusler ned på jordet. Der står 10 nedgravde Cadillacer og vi finner fort det perfekte målet. På veien bort kommer en ukjent kar bort til oss og lurer på om vi er de to norske som var på Big Texan Steak Ranch dagen før. Vi ble litt paff, og svarer at det stemmer. Vi blir stående og prate om turen vår og hva vi skal. Vi ble tydeligvis lagt merke til på den restauranten, men det er en helt annen historie som vi kommer tilbake til senere. Etter en liten halvtime og en del spørsmål fra de forbipasserende var vi endelig ferdig med kunstverket. Vi kan ikke kalle det annet enn en suksess.


I følge Route 66 guiden vi har er det mulig å kjøre på 85% av den gamle veien. Det er flere alternative ruter som ofte er grusveier, og de første delene av veien fra rundt 1930. Siden vi ikke leker turister tar vi på oss ansvaret og sjekke ut de veiene. Når vi var kommet litt inn i New Mexico var der en stiplet vei med teksten ” Rough road, NOT recomanded” Dette gjorde det hele enda mer spendene og vi svinget inn på veien. Da vi var kommet noen hundre meter inn på denne veien møter vi på skiltet ”Dead End”, men de klarer ikke skremme oss så lett. Etter noen minutter kjøring merker vi at denne veien knapt nok egner seg for bilen med høy bakkeklaring og 4x4. Dette resulterer i noen halsbrekkende stunts som ender med at vi må ut for å sjekke om alle delen fortsatt henger på. Vi kom oss gjennom denne veien og kan ikke gjør annet enn å kalle det enda en suksess.


Litt senere følte vi oss rimelig bråkjekke etter de suksessene vi har hatt, og Clausen mente han hadde funnet den perfekte ruten videre. I guideboken nevner de en tideligere ”Dirt Road”, men på kartet er den bare tegnet opp noen hundre meter. Vi hiver oss ut i det og setter kursen mot den ikke markerte veien. Vi kjører først feil og ender hos en lokal bonde, og da har vi kjørt den dårligste og sykeste veien vi noen gang har sett. Etter det finner vi en ny vei som går langs togskinnene. Denne veien er enda dårligere og vi frykter det verste. Vi holder på å sette oss fast noen ganger og etter en god halvtime og midt ut på prærien må vi gi oss. Vi kommer til en uovervinnelig myr, og må kjøre tilbake. Noe som fører til en liten påkjenningen på bilen, men alt henger der det skal så vi kan vel ikke gjøre annet enn å kalle det en liten bomtur.


PS:Bilen vår har merkelig nok veldig høy bakkeklaring. Så en perfekt hyttebil for de med dårlige veier. Om du skal gå til innkjøp av en slik bil ber vi deg styre unna automatkassen, da den ikke er like glad i litt frisk kjøring.


Alltid berett!


En liten halv time senere... :)


Vi er ganske fornøyd med resultatet, neimen står det ikke Dreyer og Clausen på bilen bak også...


Dreyer sjekker utsikten...


Da var vi halveis, var vist ikke vanlig å dra bilen opp til skiltet... men det finnes nesten ikke noen hindringer for denne skuta :)


Selv om den begynner å bli "litt" sliten :)

0 views0 comments

© 2023 by David Cam.

Proudly created with Wix.com